@mvrkws@bookwyrm.social Men Emily Henry skriv jo romance, da skal man ha en third act betrayal kor alt e trist og fælt, det står i reglan!

(Det e for så vidt det som skille de bra bøkern fra de dårlige i den sjangeren (spør noen mæ): at forfatteren får inn sisteaktsproblemet på en måte du som leser e med på og ikke himle med øyan av.)

@gaski@books.babb.no Eg har lest alle dei andre til Henry, og tykkjar ho løysar det til varierande grad. I denne følte eg at det var heilt vekke. Det triste skjedde før boka starta, og så verka det som om det faktisk skulle vare boka ut.

Eg forventa jo den slutten eg fekk tidleg i boka, men boka overbeviste meg om at slutten blei annleis. Og så kjentes det litt vel rusha til slutt.

Har du nokre tips til noko du tykkjar er spesielt bra i sjangeren?