Lilja

Jeg er ikke bevandra nok i middelalderens religiøse diktning til at denne markerer seg som særlig spennende for min del, men det var interessant å lese Paasche sitt forord (og etterord) om den. Best likte jeg de to strofene (av 100) hvor dikteren unnskylder at han ikke bryr seg om formkrava som fantes på den tiden. Selve diktet tar ellers for seg verdens skapelse, Jesu fødsel og Jesu død (og oppstandelse), men med noen ekstra sekvenser med djevelen og helvete. Hvor mye av kunsten som har gått tapt i oversettelsen er vanskelig å si, men Paasche sin versjon klinger greit nok.