Inger Christensen må ha vært en spennende samtalepartner! I denne boka finner man en en nokså variert samling essays og taler (og ett dikt), men som alle sonderer forholdet mellom virkelighet, diktning og språket. Jeg skjønte fort at dette ikke var en bok som burde leses fra perm til perm, men heller en essay nå og da. Av og til ble jeg fristet til å kverulere med Christensen, og noen ganger synes jeg at hennes sveipende påstander om virkeligheten ble for enkle. Men oftest beundret jeg hvor opplyst og reflektert hun klarte å snakke om de grunnleggende ting, men samtidig på en måte som var en fryd å lese.

Mest av alt fikk jeg lyst til å lese poesien hennes, da de lille smakebitene vi får av dem her (og tanken rundt den) er et klart høydepunkt.