Tja. Catilina er nå spennende å lese, og interessant, i lys av at det er Ibsens første skuespill. Og jo, det er da noe her. De to kvinnelige karakterene som speiler senere kvinnefigurer i Ibsens forfatterskap. Forholdet mellom Catilinas personlige oppgjør og hans offentlige oppgjør. Og den slags. Men mens jeg ellers stort sett har klart å la meg rive med av det jeg har lest av Ibsen, var dette en kamp. Mye på grunn av den svulstige stilen, men også fordi selve intrigen ikke fanget min interesse. En slags konklusjon for min del, er at dette er et stykke som det er mer spennnende å lese om, enn å lese.