Yahya Hassan (boka) er til tider provoserende usympatisk, men samtidig befriende ærlig. Vreden i boka har fått mye oppmerksomhet, og det er fortjent. På sitt beste er det fristende å skrike i kor med diktets jeg-person, mens det andre ganger føles som skryt og selvhøytidelighet. Sistnevnte kan kanskje forklares ut fra dikterens alder og posisjon, og er ikke nødvendigvis en negativ egenskap ved boken - men en del av den rå ærligheten. Er fristet til å gi den fire av fem, da enkelte av diktene traff veldig bra, men en del svakere dikt gjør at jeg lander på 3 av fem (som på Goodreads er "I liked it"). Kan altså anbefale denne varmt, om du også skulle være en av dem som ikke kasta seg over den da den var i vinden.