Da jeg var 16/17 fikk denne boka meg til å lese bøker på fritiden igjen, etter noen år med opphold. Jeg leste den flere ganger i løpet av noen få år, og skyttet den ofte foran meg som favorittbok. Den har nok ikke klart å holde seg helt der oppe den en gang var, men det er fremdeles ei bok som lar seg sluke i et jafs, og som henger igjen i deg en god stund senere. Og så er det unektelig en morsom bok.

Det var flere saker jeg tenkte på nå, som jeg neppe tenkte på de første gangene jeg leste boka. For eksempel at alle karakterene snakker likt, noe som kan forklares ut i fra at vi kun får høre dem gjennom Doppler. Men om Doppler gjengir dem uriktig, er det annet som ikke er slik som Doppler presenterer det?

Hele boka er på et vis et oppgjør mot noe, selv om det er heller uavklart hva det faktisk er. Doppler sier at han ikke liker mennesker, men moderer seg litt etterhvert, samtidig som det er klart at han bryr seg om mange han møter på. Han sier at han ikke liker Norge, samtidig som han bor i skogen med en elg. Han sier at han ikke vil være flink, samtidig som han reflekterer over mennesker og refererer til bøker og dikt. Dopplers mislykka oppgjør gjør bokas prosjekt også tvetydig. Men kanskje skal man ikke være så flink mens man leser den?

Jeg beit meg også merke i samtalen om Norge rundt:
"Det handler om mennesker, sier Düsseldorf. Det handler om deg og meg.
Det stemmer vel det, sier jeg. Det handler om norske mennesker. Og for så vidt også om norske dyr. Det handler kanskje særlig om samspillet mellom norske mennesker og norske dyr."
og senere:
"Vi er norske og rare alle sammen. Og siden alle er rare, er det på en måte normalt å være rar, så konklusjonen blir at ingen av oss er rare. Bare norske."
Boka er full av rare karakterer, og alle av dem i en definitiv norsk kontekst (en moralsk tyv, et tyskerbarn, en høyremann, osv.). Selv om de blir presentert i noe varierende lys, og ikke alle har like heldige skjebner, er det vanskelig å ikke se boka som en slags hyllest til det rare i oss.