Review of 'Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede' on 'Goodreads'
4 stars
A little gem of a book
This link opens in a pop-up window
A little gem of a book
Hurricanes batter our coasts. Wildfires rage across the American West. Glaciers collapse in the Artic. Politicians, activists, and the media …
This book makes me feel like a muslim: it's so great to have a book which holds the truth, where every question is answered, correctly, completely, and with new openings. The only difference is that with Dahlhaus, that is the case.
Perhaps also endearing, although that may not be the first idea to come into mind with an old German professor. But the way Dahlhaus treats Beethoven and Rossini: he clearly loves Beethoven and deep down thinks less highly of Rossini, he nevertheless tries to treat them both with equal respect.
A modern classic, a book that has become a concept in musicological circles ("The nineteenth-century book"). Indispensible.
"Dans une France assez proche de la nôtre, un homme s'engage dans la carrière universitaire. …
Surprisingly good, surprisingly nuanced, surprisingly NOT entirely about islam but about university life, but also penetratingly candid about the threat, not exclusively from islam per se but from any dogmatically informed world view. The parts where the converts get to have their say towards the end are the most scary parts of the book. If an islamic society is going to be THAT good, what's not to like?
Ja, hva skal man si? Jeg er ikke sikker på om jeg synes grepet holder, med den ukjente fortelleren, det speilvendte perspektivet, der vi endelig får vite noe om de andre hovedpersonene (og egentlig ingenting om Kim), men jeg sitter her rødøyd og klokere etter siste side enn jeg var før første, så noe har den klart.
Kim Karlsen, hovedpersonen i romanen Beatles, kommer med danskeferga inn til Oslo. Han er på leting ettersammenhenger, etter noe å …
Nei. Jeg klikket "Har lest", men jeg løy - jeg ble ikke ferdig med boka. Jeg ventet meg mye, ikke minst fordi prosjektet: å bruke sin egen slektshistorie som utgangspunkt for litterær semi-fiksjon (eller semi-litterær dokumentasjon) ligger meg varmt om hjertet, og hvem kan gjøre det bedre enn Solstad?
Vel, det viste seg at Solstad ikke kan det. Etter et par hundre ugjennomtrengelige sider juksa jeg og kikket på slutten for å se om det var tegn til at løftene ville bli innfridd: at blikket ville løfte seg opp fra den analt detaljerte beskrivelse av slekt som følger slekters gang og flytter fra gård til gård, men det skjedde aldri, såvidt jeg kunne se, i hvert fall. Synd, også fordi Solstads andre direkte forsøk i Knausgårdsk autofiksjon, 16/07/41, var en sånn gjennomført vellykket nytelse.