Å si at dette, eller de fleste Dan Brown-bøker, er gode bøker er nesten en anakronisme. Skal sies at jeg slukte Da Vinci-koden, og at Engleder og demoner har en del meget gode trekk, men gode bøker? Ikke helt. Og det er heller ikke Origin. Til det er det alt for mange indre motsigelser, tullete handlingstvists og inkomprehensible utsagn og valg som bokens karakterer gjør eller mumler på spanglish underveis.

Origin handler om de virkelig store spørsmålene; Hvor kommer vi fra, hvor skal vi hen, og hva er relasjonen mellom mennesket og teknologien? De to første spørsmålene prøver Dan Brown i tillegg å gi svar på, og (spoilervarsel): Du får faktisk et svar! Men godeste Brown legger opp til at det virkelig store svaret er svaret på det siste spørsmålet, hvor skal vi hen - mens det som faktisk kan være interessant for en reflekterende leser som er opptatt av forholdet mellom religion og vitenskap, er svaret på det første spørsmålet. At svarene som gis utfordrer verdens religiøse institusjoner er opplagt, og det er egentlig dette boken handler om.

Underveis besøker vi spennende lokasjoner som Guggenheim-museet i Bilbao (Verd et besøk i levende live også), Sagrada Familia i Barcelona (verd å stå to timer i kø for å se? Vet ikke, jeg gadd ikke), Madrid og Sevilla - og vi får et ganske så solid innblikk i polemikken mellom nyateister som Harris, Dawkins og Hithcens og kirkelige kirkens tenkere, blant annet Augustin. Så som en slags dannelsesreise er dette ikke så verst.

Men skrivingen da? Og at alle interne refleksjoner og tankespinn hos ALLE ALLTID SKAL SKRIVES I KURSIV kan være grunn til innleggelse på nærmeste psykiatriske institusjon for denne leser. I tillegg til at romansene er like spennende som flatbrød med salami.

Dan Brown er en merkelig forfatter: Det ér bare ikke bra, likevel sluker bøkene hans meg, også Origin. Beats me.