User Profile

Ja, hva skal man kalle dette? En magisk-realistisk autobiografi, en oppvekstroman, en fantasi eller en fabel? Jeg liker å lese en del av disse kategoriene, andre er ganske fremmede for meg. Spesielt fabler får det til å flimre i meg, jeg får ikke helt taket på de, og opplever de på samme måte som når jeg drømmer der historien ikke henger sammen, og jeg beveger meg på grensen til galskap. Samtidig elsker jeg oppveksthistorier, biografier som beveger seg i grensen mellom fakta og fiksjon, og magisk realisme er ikke til å kimse av.

Først og fremst er dette en roman med en reise inn i et barnesinn, og inn i hukommelsen. Hva husker vi, og hva er fantasifostre? Hvilken verden levde vi i, og hvor grensene mellom fablingen og forvirkeligheten.

Jeg har aldri lest Neil Gaiman før, har lenge tenkt at jeg må, og denne boken sto først på listen fordi den har en fabel...aktig tittel. Det var virkelig verd ventingen, og nå er jeg klar for mer.

Selv om han har holdt på i noen år, er Damon Galgut en av de nye stjernene på littersturhimmelen. Da han vant Bookerprisen i 2021 (?) med The Promise, ble han en å virkelig regne med. For meg som liker afrikanske forfattere, gjorde det ingen ting at han lever og skriver i Cape Town.

The Quarry er imidlertid den første boken han ga ut, og Galgut er ikke helt oppe på stjernenivå enda. En slags ørkenfabel om en fengselsflyktning, en lokal politimann og en småskurk som etter noen merkelige begivenheter i en liten småby hvor som helst som forsvinner ut i ødemarken, på flukt og på jakt etter rømninger, løper i sirkler og så ender de opp ved utgangspunktet.

Galgut skriver veldig bra, økonomisk og enkelt. Men historien er veldig spesiell, og innimellom er det vanskelig å henge med i hvem han skriver om, når alle nøkkelpersonene omtales som han, ham uten andre tydelige markører blir det vanskelig å følge med, spesielt når kapitlene er så korte at du ikke rekker å skifte karakter før neste karakter overtar.

Det sagt, historien om mann på flukt som dreper pastor på vei til sin første menighet, overtar pastorens plass i menigheten i den lille byen ved havet, er spesiell og triggende nok til at det ble en kort og fornøyelig leseøkt. Men Damon Galgut var ikke helt i bane på stjernehimmelen enda.

Jeg liker virkelig å lese William Boyd, og det er noe befriende med å lese noveller. Denne samlingen, som er en redigert nyutgivelse av to tidligere samlinger, On the Yankee Station, og "The Destiny of Nathalie "X" (et par nye noveller) er alt det jeg liker ved Boyd, og noe av det som frusterer. De beste bøkene hans er blant mine absolutte favoritter: The New Confessoins og Any Human Heart er bare nydelig. Derimot slipper han av og til ut romaner som jeg rett og slett bare ikke forstår, som Armadillo, Stars and Bars og til dels Brazzaville Beach. I de siste bøkene velger han en litterær stil som blir veldig hakkete, og jeg klarer rett og slett ikke henge med fordi teksten og hodet mitt springer rundt som i en bydel jeg har mistet totalt retningssansen i. Heldigivs er disse unntakene, også i denne samlingen. En annen sak, er at han er preget av sin bakgrunn. Ikke alle vil like kostskoledimensjonen, synet på sex og kvinner, men på noen måter fungerer det, fordi hovedtemaet er menneskenes vilkår uansett hvem vi er: Vi prøver, vi feiler, reiser oss og prøver igjen - og tråkker over så det holder.
Anbefales.

Jeg ser gjennom bunken av bøker jeg har lest i år, og det har blitt et godt leseår, selv om jeg enda ikke er helt i mål. Men jeg tror jeg kan si at høydepunktet kom med denne diamanten av en bok, en varm, menneskelig og god samling av essays om hvordan det er å være menneske på søken etter en forklaring i den antropocene tidsalder. Jeg elsker essays, og jeg liker filosofering, og John Green gir meg mye av begge. Noen vil hevde at dette er hobbyfilosofi, og at det er for enkelt, men det meste av dyp filosofi er ikke annet enn enkle innsikter forklart i et språk som søker én ting: Nøyaktighet. Det bidrar til en opplevelse av dybde, og stenger murer for det enkle. Dette er den boken jeg trenger, og jeg tror det er mange andre som gjør det også, en liten flik av håp og optimisme i en verden som er vanskelig å forholde seg til. Jeg får litt den samme opplevelsen som når jeg leser Matt Haig og Anthony Doerr, varme, menneskekjære forfattere som ikke vil gjøre ting for vanskelig for leseren, samtidig som de vil at du skal sitte igjen med noe.
Green gir gjennom en rekke korte og litt lengre essays beskrivelser av mange ting som berører mennesket i antropocenen som han gir karakter. Så beveger han seg videre til neste ting, og jeg har det fint mens jeg leser det. Det er til meg, og det er akkurat det jeg vil. Årets høydepunkt blant mange godbiter. Så langt.

Det kan godt være at jeg ikke er målgruppen i Sally Rooneys lesekrets, men etter å ha lest Conversations with Friends og Normal People, bøker jeg likte, tror jeg dette ble èn bok for mye med Sally Rooney. Conversations with Friends var hennes første bok, og dermed den friskeste. Man skal heller ikke se vekk fra betydningen av identifikasjonspunkter, og mens Normal People mer kjentes ut som beskrivelsen av en ungdom jeg aldri opplevde (mangel på faktisk ungdomsromantikk), hadde Conversations personer jeg kunne relatere til.
Beautiful world, derimot, opplevdes stort sett bare som trist, en bok som er skrevet på ren vilje, med et persongalleri jeg trodde ville engasjere meg, og som jeg kanskje kjente meg igjen i. Men nei,stilmessig svinger det alt for mye, måten skildringene fremstår, er slik jeg ville skrevet ting på dager jeg ikke er inspirert, hvor setningene ikke kommer flyvende, og avsnittene sammentvungne.
Men det er kanskje slik det er å være i trettiåra og ikke ha landet, landet personer eller landet tilknytninger. Hvis det er slik det er å være Millennial er det langt fra der jeg er, og det virker som den tristeste generasjonen mulig. Kanskje er det derfor folk liker denne boken, men for meg blir det håpløst selvopptatt og .... kan man si knotete? Jeg håper Sally Rooney opplever en epifani før neste skriveprosjekt, for hvis dette er utviklingen i hennes forfatterskap, er jeg usikker på om jeg gidder lese neste bok.