User Profile

Jeg plukket opp denne boke på en bokhandel i Roma, det gjelder å lese lokale forfattere når man er på et nytt sted - i et nytt land.
Valget falt på Alessandro Baricco, som jeg aldri har hørt om før, men omtalen på baksiden, tittelen og omslaget gjorde meg solgt, og nå, en halv uke etter at jeg kjøpte den er jeg ferdig. Det jeg ikke visste, var at boken var fra 1993, og fins også på norsk - men da må du lete hos antikvarene. Ingen pocketutgave, og ingen nye utgivelser. Hva så om boken:

Dette er noe av det vakreste jeg har lest, samtidig som jeg gjennom halve boken slet med å henge med. En fabel og ikke en fabel (jeg er ikke spesielt glad i fabler), men med et språk så lyrisk at bare det å bevege meg gjennom sidene ble en metafysisk opplevelse. Springene i stil, springende i geografi og tid, kjent med ukjent, Senegal og Fabelland, Frankrike og Utopia om hverandre - ikke helt nobelprisvinnernivå, men Baricco er en fremtredende kulturperson i Italia, og jeg forstår hvorfor. Anbefales hvis du ønsker noe sært og vakkert. For min del kommer denne boken til å vokse på meg, og om et pr er de fire stjernene verd fem.

I disse KI-tider ga jeg OpenAi noen stikkord for å skrive min vurdering av denne boken, og her er det jeg fikk maskinen til å skrive. Ganske dekkende syns jeg.


Life 3.0" av Max Tegmark utforsker fire sentrale aspekter:

1. Tankesettet til Musk og Bezos: >Tankesettet til visionære som Elon Musk og Jeff Bezos, som er drevet av megalomane visjoner og teknologiske ambisjoner, reflekterer ideene presentert i boken. Den hevder at de ser potensialet i kunstig intelligens (AI) som et verktøy for å transformere menneskeheten og utforske nye fronter, som rommet.

2. Etiske implikasjoner av AI: Tegmark fremhever betydningen av å reflektere over etikk i forhold til AI. Boken peker på de kortsiktige og langsiktige etiske utfordringene knyttet til utviklingen av sterke AI-systemer som kan påvirke samfunnet, økonomien og individuell frihet. Den utfordrer leserne til å tenke grundig gjennom konsekvensene av å gi AI styring over avgjørelser som påvirker mennesker. Dette gjelder spesielt spørsmlet om KI kan gå amok, og hvordan vi skal sikre en god utvikling, og ikke en hacket utvikling.

3. Fokus på fjerne fremtider: En av kritikkene mot boken er dens tendens til å utforske svært fjerne fremtidsutsikter, inkludert eksistensen av avanserte sivilisasjoner og kunstige livsformer mange milliarder år frem i tid. Dette kan oppleves som lite praktisk eller relevant for de som søker mer umiddelbare innsikter og løsninger for dagens teknologiske utfordringer.

4. For de med en forkjærlighet for sci-fi og kosmisk perspektiv: "Life 3.0" appellerer sterkest til de med en fascinasjon for kosmiske visjoner og science fiction. Den tar leserne med på en reise som utforsker muligheten for intelligent liv i universet og avanserte sivilisasjoner i fjerne galakser, noe som kan virke avskrekkende for de som søker praktiske og jordnære perspektiver på AI.

Samlet sett, "Life 3.0" gir et komplekst bilde av kunstig intelligens og dets potensielle innvirkning på fremtiden. Den appellerer spesielt til de med store tanker om universet og de langsiktige implikasjonene av teknologisk utvikling, men kan virke mindre nyttig for de som ønsker å adressere mer umiddelbare og konkrete utfordringer knyttet til AI.

Vel, dette var kanskje ikke helt dekkende, det var mye snakk om KI-entiteter på størrelse med solsystemer, eller til og med én stor galaktisk KI med full kontroll over materien. Jaja, sært og fjern, men likevel en mulighet, skal jeg tro Tegmark. Tror nerder liker dette, men for vanlige folk som har nok med å bevare jobbene sine i kampen mot selvskrivende datamaskiner, så er dette kanskje feil bok.

Er det selvtillit eller sviktende selvbilde som får en forfatter til å skrive 933 sider bok (denne utgaven), og bidrar antall ord til å gjøre en bok bedre eller dårligere?
Gjennom en måned med lesing fra 27.juni og til 2. august etter å ha tatt en pause i januar på side 82, har jeg endret oppfatning flere ganger etterhvert som lesingen har skredet frem. Mange blir hektet med en gang, jeg ble bare forvirret av alle menneskene og den for meg statiske handlingen med en person jeg ikke syns var spesielt interessant. Rundt side hundre og på min andre begynnelse løsnet det. Der jeg hørte andre falle av, ble jeg koblet på. Menneskene begynner å få gjenkjennbare trekk, livet i Mumbai-slummen finnet en form, og jeg varmes opp til menneskene, i hvert fall de jeg får taket på.
Og jeg tenker at det skal en del til å ikke bli engasjert av noen personer i et så stort persongalleri. Men jeg sitter med en usikkerhet: Er dette selvopplevd, eller er det fiksjon? Er det fiksjon blir det litt voldsomt. Er det selvopplevd, oppleves det litt vel pompøst og med mange løse tråder. Det er egentlig en bok full av lovede fremtider, men når fremtidene skjer, virker de lovede tingene oppskrytte. Når de skjer så skjer de bare, og forsterker opplevelsen av at Shantaram er litteratur uten en fast historie annet enn Shantaram selv. Ting skjer over de 933 tre sidene, men de kulminerer ikke. Roberts, forfatteren, eller Shantaram som er hans indiske navn, forteller og forteller, og så er han ferdig.
Er det Dickens i moderne form, eller er det en person som har en historie å fortelle, men som ikke vet å sette grenser? Jeg vet ikke, men jeg holdt ut, og kunne tenkt meg å vite mer. I det jeg lukket boken, tenkte jeg at det var en liten bok der det ikke skjedde så mye, og en uendelig bok som inneholdt hele verdener. Jeg begynte på en bok som fikk Mumbai og det indiske subkontinentet til å fremstå som kaotisk og krevende, men sluttet som en fortelling der jeg nettopp hadde åpnet døren og akkurat skulle til å bevege meg inn i en uendelig verden. Det er denne dobbeltheten som gjør at jeg ikke vet om jeg syns dette er bra, eller om det er for mye. Shantaram er en prestasjon, men en litt grenseløs prestasjon der en god redaktør hadde kuttet og hjulpet forfatteren å fjerne det essensielle fra det overflødige. Men hadde han da fjernet kjernen ut av boken? Det er det jeg er redd for, og det er det som gjør at jeg tror jeg sier at, ok, Gregory David Roberts, du klarte det. Du klarte å hekte meg. Nesten. Nesten, og nok til at jeg må se serien på Apple +.

Tsitsi Dangarembga har endelig fått sitt globale gjennombrudd som forfatter, og har fått mye oppmerksomhet også i norsk presse (Morgenbladet og Klassekampen f.o.f.) etter at hun ble kortlista til Bookerprisen i 2020 for "This Mournable Body". "Black and female" kom ut etter Bookernominasjonen, og er Dangarembgas essay om sin egen historie som undertrykt svart og som undertrykt kvinne, ut fra hennes egen beretning - og ut fra romanene hennes - en en kraftig cocktail av fornedrelse.

Å få hennes egen historie, fra da hun ble født i Sør-Rhodesia via deler av barndommen som fosterbarn sammen med broren hos en engelsk familie mens foreldrene studerte på stipend i London, og tilbake til en oppvekst i Zimbabwe som én lang identitetskrise og til livet som svart kvinne som kjemper mot fordommene i den europeiske filmbransjen i Berlin, er ganske sterke saker. Fortellingen hennes gjør inntrykk, og hennes sterke sinne er berettiget. Rasisme, imperie og kolonialisme er sentrale elementer i en oppskrift som favoriserer den hvite rase, og plasserer melaninrike mennesker nederst på menneskeverdsstigen.

Jeg har ingen problemer med å kjøpe denne historien, og hun får støtte til den ved å vise til Kehinde Andrews (The New Age of Empire: How Racism and Colonialism Still Rule the World) og Reni Eddo-Lodge (Why I'm No Longer Talking to White People About Race) sine kraftige kritiker av systemisk rasisme, som alle hvite er representanter for.

Det er denne delen av boken som utfordrer meg og gjør meg frustrert. En ting er at Dangarembga skriver i vei med et språk som i stor grad er barn av vestlig akademisme, og understreker at hun selv også er en av de som har nydt godt av kolonialismen. Hennes språk er overraskende vanskelig tilgjengelig. Men det er ikke en grunn til å la boken ligge. Noe annet er at hun som Andrews og Eddo-Lodge virker lite interessert i forsoning, og holder fast på at veien ut av kolonialismens ettervirkninger er en revolusjon, der min stemme ikke skal høres på.

Hva jeg syns er vanskelig med det? Jeg sympatiserer sterkt med Dangarembgas og de andres anliggende, og veien fram må inkludere at vi som rase og kultur (den vestlige) må gi fra oss privilegier. Men det paradigmeskiftet som må komme, må innebære en framtid der det er likeverdig plass til oss alle, og hvor ressursene er likt fordelt. Vi må bare først få tatt et oppgjør med våre egne privilegier, og betale tilbake det vi skylder etter 500 år med undertrykkelse som har bygd opp vår egen velstand.

Det er også to andre elementer som er viktige, ett jeg har tenkt på før, og et jeg aldri har ofret en tanke:

Dangarembga er sterkt kritisk til paternalismen i sitt eget samfunn. Det er mulig jeg ikke forstod det, men dette er en tematikk jeg gjerne skulle sett utforsket videre. Hun beskriver et nedsettende kvinnesyn blant zimbabweiske menn, men gir meg ikke et tilfredsstillende svar på om dette er årsaker implisitt i Zimbabweisk kultur eller om også dette først og fremst er en frukt av imperietenkningen. At dette bidrar til en dobbel undertrykking, er derimot ikke vanskelig å forstå.

Til slutt: Gjennom moderne misjonshistorie har det vært mye fokus på three cultural kids, altså barn som har vokst opp i flere kulturer med den belastningen det har medført. Oppmerksomheten har imidlertid vært rettet mot hvite barn til hvite misjonærer. Men hva med barn av afrikanske foreldre som ble tatt med til Vesten for å få seg utdannelse, og som har opplevd akkurat den samme identitetskrisen som hvite misjonærbarn har opplevd. Hvilken oppmerksomhet har de fått, og hvilken støtte? Dette er Tsitsi Dangarembgas historie, og det bekrefter det som er henne store kritikk i denne essaysamlingen: Melaninrike er mindre verd en hvite.

Sterke utfordringer her, men skrevet i sinne blir den litt for polær.