Det er litt for mange utroligheter (episoder jeg ikke klarer tro på) til å gi denne boken full uttelling, men det er en svakhet det er lett å se bort fra. En bok med troverdige personer som gjennomgår utrolige ting, og med en handling som virker litt for konstruert til at jeg kjøper alt. Likevel skjer det som skjer alt for sjelden etterhvert som jeg blir eldre og rasjonen overtar for emosjonen: Jeg blir beveget av boken, og vrir og vender på boken når jeg er ferdig - og oppdager at jeg ikke ønsker at den skal ta slutt.
En bok om Nord-Korea som gjør meg mer nysgjerrig på hele problemfeltet enn jeg har vært tidligere, og det gjør denne boken verd å lese. Heller ikke så verst formuleringsevne, D. B. John (Hvem er det som finner på slike forfatternavn? Gir meg assosiasjoner til skrivefabrikker).
Uff og akk, dette var en forferdelig dårlig thriller. Jeg tror ikke på noen ting av det som beskrives, måten å bygge plotet på var helt forferdelig. Det aller mest irriterende var måten boken var oppbygd på. Indre stemmer-kursive fortellinger fra et utall ulike karakterer som alle sammen skriver og snakker i nåtid. Og slutten? Den burde slutta mye før.
Likevel måtte jeg lese den ferdig. Noen har evnen til å få deg til å lese neste side, neste kapittel på en merkelig fascinerende måte.
Hvorfor gadd jeg lese den ferdig da? Fly, Sidney, jetsetlivet. Og fordi man kan bli fascinert av patetisk spenning.
An intrepid voyage out to the frontiers of the latest thinking about love, language, and …
Review of 'The Argonauts' on 'Goodreads'
5 stars
Noen vil kalle dette en memoar, andre et langessay, de mest kritiske vil se på det som en personlig dagbok i bokformat. En bok om legning, om å bære fram barn, og om frihet. Egentlig det siste: Frihet som den grunnleggende drivkraften i mennesket, friheten til å være seg selv, og om hva som skjer med friheten med en gang man velger - fritt - å binde seg til noen andre, som f.eks. et barn. En bok som utfordrer meg, og som får meg til å tenke på om hva jeg virkelig mener om den enkeltes rett til å velge sitt eget liv - og plikten til å leve det ut i en kontekst. Jeg har veldig sansen for det dynamiske frihetsbegrepet Maggie Nelson beskriver, og blir mer skeptisk til den statiske tradisjonen jeg tilhører. Og konteksten? Maggie er - så vidt jeg forstår henne - lesbisk, med et sterkt …
Noen vil kalle dette en memoar, andre et langessay, de mest kritiske vil se på det som en personlig dagbok i bokformat. En bok om legning, om å bære fram barn, og om frihet. Egentlig det siste: Frihet som den grunnleggende drivkraften i mennesket, friheten til å være seg selv, og om hva som skjer med friheten med en gang man velger - fritt - å binde seg til noen andre, som f.eks. et barn. En bok som utfordrer meg, og som får meg til å tenke på om hva jeg virkelig mener om den enkeltes rett til å velge sitt eget liv - og plikten til å leve det ut i en kontekst. Jeg har veldig sansen for det dynamiske frihetsbegrepet Maggie Nelson beskriver, og blir mer skeptisk til den statiske tradisjonen jeg tilhører. Og konteksten? Maggie er - så vidt jeg forstår henne - lesbisk, med et sterkt behov for seksuell frihet. Partneren, Harry, er såkalt fluidkjønnet, at hans legning ikke kan plasseres på et fast punkt i en skala. Ganske utfordrende tanker, men har du sett Folkeopplysningen skjønner du hvor komplisert dette er. Og hva skjer når man insisterer på ulike friheter og det dukker opp et barn, og det dør foreldre - og du lever i spenningen av forventninger? Veldig bra, spør du meg. Så lenge du er fri til å finne ditt eget svar på Maggie Nelsons utfordringer.
The original and bestselling leadership book!. Sun Tzu's ideas on survival and success have been …
Review of 'Art of War' on 'Goodreads'
4 stars
Å gi denne boken raring gir ikke helt mening, men det er en bisarr lektyre med krigen i Ukraina i bakhodet, og tankevekkende å se hvor kalkulert menneskelig ondskap er i estetisk utforming. Krig er ikke en kunstform, og det fins intet edelt i krigens vesen - bare i kampen for å forsvare det som er ens eget. Imidlertid kommer det mye god lærdom ut av krig om hvordan håndtere mennesker; holde de tett til deg og holde de på avstand. Fælt å si, men fascinerende lesning.
Uhyre skarpe noveller, og av beste merke. Irske og kreolske landskap, hverdagsmennesker på kanten av normalen, øyeblikk som setter seg fast - viser hvorfor noveller er den mest spennende sjangeren. Keegan er ekspert på å si minst mulig så flatt som mulig, og likevel skape en stemning som er sitrende.
Til opplysning så er filmen "The Quiet Girl" et resultat av en av hennes andre korte tekster, Foster. Keegan skal jeg lese mer av.
Is your ability to focus and pay attention in free fall?
You are not alone. …
Review of 'Stolen Focus' on 'Goodreads'
4 stars
Johann Hari skriver ikke så godt som Malcolm Gladwell eller Ronan Farrow, og det kan bli litt mye kronglete formulerte beskrivelser og intellektuell name dropping innimellom (som om ikke jeg nettopp gjorde det samme).Hari kritiseres også for å være unøyaktige med sine kilder, og i 2011 (enda en unøyaktighet) mistet han jobben i The Guardian (enda mer unøyaktighet?) pga. plagialisering.
Diskvalifiserer disse opplysningene det denne boken handler om? Langt i fra! Når det gjelder redelighet, så er 1/4 av boken (unøyaktighetsvarsel) henvisninger til kilder han har brukt i skrivingen av boken, og selv om Morgenbladet og andre klarer å påvise faktuelle feil og forskningsresultater på tynt grunnlag, er det meste som boken bygger på fullt og helt redelig og pålitelig.
Alle disse betenkelighetene tatt i betraktningen, dette er en uhyre viktig bok i den tiden vi lever i. Jeg har selv merket det: Det er ufattelig vanskelig å fokusere og …
Johann Hari skriver ikke så godt som Malcolm Gladwell eller Ronan Farrow, og det kan bli litt mye kronglete formulerte beskrivelser og intellektuell name dropping innimellom (som om ikke jeg nettopp gjorde det samme).Hari kritiseres også for å være unøyaktige med sine kilder, og i 2011 (enda en unøyaktighet) mistet han jobben i The Guardian (enda mer unøyaktighet?) pga. plagialisering.
Diskvalifiserer disse opplysningene det denne boken handler om? Langt i fra! Når det gjelder redelighet, så er 1/4 av boken (unøyaktighetsvarsel) henvisninger til kilder han har brukt i skrivingen av boken, og selv om Morgenbladet og andre klarer å påvise faktuelle feil og forskningsresultater på tynt grunnlag, er det meste som boken bygger på fullt og helt redelig og pålitelig.
Alle disse betenkelighetene tatt i betraktningen, dette er en uhyre viktig bok i den tiden vi lever i. Jeg har selv merket det: Det er ufattelig vanskelig å fokusere og holde oppmerksomheten. Det kom så langt at jeg måtte begynne å legge mobilen i et annet rom, sette av tider til bevisst lesing uforstyrret, timer forsvant til ting jeg ikke ante hva gikk til (joda, jeg vet: Twitter), og generelt følte jeg meg på siden av mitt eget liv i lange perioder av døgnet. Touche, her kommer Johann Hari og beskriver akkurat min opplevelse. Det han også gjør, er å beskrive årsakene til at vi er der vi er, og konsekvensene av det. Blant annet skriver han om hvordan vårt individuelle fokus eller mangel på sådan, tar fra oss evnen til å kollektivt fokusere på de store utfordringene vi lever i nå, og dermed redusere muligheten for å finne en løsning.
Slutten av boken inneholder en konklusjon. Det er fem ting vi må gjøre for å komme oss ut av uføret (eller var det tre?), og jeg er enig i alt sammen. Markedsliberalister vil se blod når de leser rådene, jeg er enig i alt sammen - og det er kanskje derfor jeg liker boken så godt. Birds of a feather osv. Men uansett: Eeeh, nå glemte jeg hva jeg skulle skrive...
En fornøyelig liten hyldest til antikvariske bokhandler og menneskene som jobber der. Boken har den type omslag som hadde fått meg til å legge vekk boken hvis jeg skulle valgt den selv, men heldigvis har man brødre som ikke bryr seg om sånne ting når de gir julegaver. Jeg har fått større interesse for antikvariske bøker etter dette, og hvis du vil styrke din bibliofili, er det bare å lese i vei. Koselig og lettbeint om en sær interesse.
På norsk heter det kraftanstrengelse, på engelsk det mer passende "Powerhouse" av en roman. Du verden, dette er eksepsjonelt god litteratur - en lang serie enkelthistorier, også utgitt som noveller over en tiårsperiode, en slektsroman med tre familier fra den første kolonialiseringen av Zambia og fram til oktober 2023, en krønike av den gode gamle sorten og helt nyskapende.
Noen ganger var jeg helt grepet, andre ganger skjønte jeg ikke et kvidder, men som en anmelder skrev: Hele romanen er som et puslespill med mange biter, og du ser ikke helheten før du er ferdig.
Ja, strukturen er enerverende og vanvittig, det samme kan sies om språket. Forfatteren skriver helt fantastisk, lett og utfordrende på samme tid.
Denne boka har fått masse oppmerksomhet, vunnet Goncourt-prisen og fått sendetid på Dagsrevyen. Da må det være noe med den!
Et fly lander i mars 2021 i New York etter å ha flydd gjennom tidenes haglstorm. Tre måneder senere dukker det opp igjen, samme flight-nummer, samme personer, samme skader etter stormen, de sammen menneskene med de samme "attributtene" og de samme minnene. Ikke kloner, det er samme personer, bare en gang til.
Sånne ting trigger meg, det umulige som i en verden med Ormehull, multiuniverser, kvantesprang osv. virker det ikke så umulig likevel. Men hva slags konsekvenser ville noe sånt hatt hvis det faktisk skjedde, og hva kunne årsaken vært. Jo, sprø tanke. Men hva vil skje den dagen noen klarer å lage kopier av oss, lagrer våre minner og overfører identiteten til nye, identiske kropper? Det er jo sånne tanker forskningen leker med.
Det mest fascinerende med denne boken, …
Denne boka har fått masse oppmerksomhet, vunnet Goncourt-prisen og fått sendetid på Dagsrevyen. Da må det være noe med den!
Et fly lander i mars 2021 i New York etter å ha flydd gjennom tidenes haglstorm. Tre måneder senere dukker det opp igjen, samme flight-nummer, samme personer, samme skader etter stormen, de sammen menneskene med de samme "attributtene" og de samme minnene. Ikke kloner, det er samme personer, bare en gang til.
Sånne ting trigger meg, det umulige som i en verden med Ormehull, multiuniverser, kvantesprang osv. virker det ikke så umulig likevel. Men hva slags konsekvenser ville noe sånt hatt hvis det faktisk skjedde, og hva kunne årsaken vært. Jo, sprø tanke. Men hva vil skje den dagen noen klarer å lage kopier av oss, lagrer våre minner og overfører identiteten til nye, identiske kropper? Det er jo sånne tanker forskningen leker med.
Det mest fascinerende med denne boken, er nettopp denne ideen. Gjennomføringen er ikke så verst, noen ganger føler jeg meg hensatt til Station 11 av Emily St. John Mandel, andre ganger til en thriller en hoppende versjon av en Dan Brown-roman, noen ganger igjen avansert sakprosa fra Carlo Rovelli. Jeg blir engasjert, jeg blir utfordret, og det at jeg leser boken på tre dager sier sitt. Det skjer nesten aldri lenger.
MEN: Det blir veldig mange mennesker å forholde seg til, uten at det fins en eneste hovedperson. Det blir som å lese en serie noveller satt i samme landskap - litt Alice Munro. Det er vanskelig å holde styr på de. Historien har ingen rød tråd annet enn å fortelle hva som skjedde før og nå, og dialogen kan til tider smake av en dårlig Dan Brown.
SAMTIDIG: Når Le Tellier holder seg unna dialogene er det riktig så bra, passe variert og godt språk, gode skildringer og spennende små komplikasjoner som nødvendigvis må oppstå når jeg møter meg for første gang og jeg gjør krav på mitt. Hvem har da retten? Og aller best: For første gang jeg kan huske merker jeg ikke at boken er oversatt fra fransk til engelsk. Som regel har det ordrike engelske språket en tendens til å sluke oversettelser slik at de mister det preget forfatteren gir teksten. Men her skjer det ikke. Alt sammen autentisk og glimrende oversatt av Adriana Hunter.
We need to talk about racial injustice in a different way: one that builds on …
Review of 'What White People Can Do Next' on 'Goodreads'
4 stars
En av de bedre bøkene om rasisme i vår tids drakt. Ofte er slike bøker som ønsker å formidle kritikk mot vestlig og hvites rasisme preget av sinne og moralisme, og som man vet så virker det gjerne mot sin hensikt. Denne boken derimot, er både praktisk og balansert, og gir en veldig god forståelse for folk som ønsker å se kritisk på seg selv hvorfor man som hvit er del av en rasistisk tilnærming til livet. Vår posisjon i verden ér bygd på vår nedverdigende behandling av andre gjennom å definere som mer verdifulle enn de, og gjennom vår utbytting av deres ressurser.
Emma Dabiri skriver avansert og friskt, muntlig og morsomt med et akademisk vokabular, forstå det den som kan. Og det er praktisk, hun gir svar på hvordan vi skal tilnærme oss rasisme. Enkelt sakt, ikke vær alliert, vær en koalisjon. Allierte er ikke likeverdige, det er …
En av de bedre bøkene om rasisme i vår tids drakt. Ofte er slike bøker som ønsker å formidle kritikk mot vestlig og hvites rasisme preget av sinne og moralisme, og som man vet så virker det gjerne mot sin hensikt. Denne boken derimot, er både praktisk og balansert, og gir en veldig god forståelse for folk som ønsker å se kritisk på seg selv hvorfor man som hvit er del av en rasistisk tilnærming til livet. Vår posisjon i verden ér bygd på vår nedverdigende behandling av andre gjennom å definere som mer verdifulle enn de, og gjennom vår utbytting av deres ressurser.
Emma Dabiri skriver avansert og friskt, muntlig og morsomt med et akademisk vokabular, forstå det den som kan. Og det er praktisk, hun gir svar på hvordan vi skal tilnærme oss rasisme. Enkelt sakt, ikke vær alliert, vær en koalisjon. Allierte er ikke likeverdige, det er de som er i koalisjon.
Hva hvite mennesker som meg kan gjøre?
1. Forstå hva en koalisjon er 2. Stopp fornektelsen 3. Kutt ut de falske sammenligningene 4. Utforsk "hvithet" 5. Utforsk kapitalisme 6. Fornekt den hvite frelseren (de fleste av oss) 7. Dropp den dårlige samvittigheten 8. Ikke slutt å plage folk om rasisme 9. Slutt å beskrive svarte endimensjonal 10. Les, les, les - lesing gjør deg klokere 11. Fordel ressursene jevnt 12. Innse at dritten dreper
Jeg har ingen problemer med å ta til meg disse rådene.
A meditative reflection in anecdote and vignette on Annie Dillard's writing process. Beautiful and vivid …
Review of 'The writing life' on 'Goodreads'
4 stars
Dette er ikke en bok for hvem som helst - og med det plasserer jeg meg fint inn under kategorien åndssnobb - til det er den for spesiell i tematikken og for krevende i i sin snirklede og fragmenterte stil. Men hvis du vil jobbe litt med teksten du leser, bli utfordret av kreative setninger, jobbe litt med å komme forfatteren unger huden, så er dette en fabelaktig vakker bok om utfordringene som ligger der og venter på hvem som helst som i det hele tatt har tenkt tanken å skrive en bok. Den beveger seg som Dillards How to teach a Stone to Talk i grenselandet mellom natur og kultur, og danser litt på skrivebordene til kjente, klassiske forfattere. Det er veldig vakkert, selv om livet som forfatter blir beskrevet som en tung kamp i hardt, isolert landskap uten kontakt med omverdenen. Litt amerikansk Abruzzo over dette. Anbefales.
