User Profile

Det er få sjangre jeg liker å lese bedre enn typen menneske på reise skriver om et spesielt emne. Bruce Chatwin skrev om nomader i The Songlines, Annie Dillard om nærhet til naturen i How to teach a stone to talk, osv. Sebastian Junger og åtte venner vandrer langs togskinnene fra Baltimore til Pennsylvania mens han reflekterer over makt og demokrati, om jaktere og samlere og jorddyrkere, om små gruppers styrke i kampen mot de store (Ukraina vs Russland?) der det nesten alltid er de små og raskt bevegelige som vinner. Sånne bøker får meg til å tenke, blant annet på det pussige i at kolonimakt og imperie oppsto omtrent samtidig med det vestlige demokratiet. Hvorfor? Noen syns boken er usammenhengende og rotete, jeg syns den er akkurat passe av det den vil være og jeg vil den skal være.

Etter flere filmer er dette den min første LeCarré-bok. Mens filmene har vært elegante. reflekterende med en stille, dyp spenning, skjønte jeg på tross av at jeg forstod ordene og scenene veldig lite av hva som foregikk her, helt til slutten - som ikke var som et klimaks men som en plutselig innsikt som fikk meg til å tenke at dette var verd de timene jeg brukte på den. Livet som en fasade, som offer og som skuespill - mennesker som løkringer - lag på lag men hvor er kjernen? Jeg vil nok anbefale å ikke begynne å lese denne hvis du vil ha en smak av Le Carré. Til det er denne for annerledes - noe sønnen Nick også påpeker i etterordet. Dette er en annerledes Le Carre, muligens nærmere forfatteren selv, men et stykke unna fiksjonene hans.

Jeg skulle ønske jeg hadde lest den i 1998 da den ble gitt ut. Da hadde kanskje mitt perspektiv på identitet vært helt annerledes og gitt meg kraft til handling - der handling trengs. Identitet og religion hører ikke sammen, er en av Maaloufs postulater. Det er en farlig blanding, det kunne vært sagt av Kierkegaard, og jeg tror Maalouf har rett. En tunglest bok, men det er verd slitet - og kanskje er den lettere å forstå i norsk oversettelse.

Lest for lenge siden. Treig start, ga opp etter 100 sider, som er regelen jeg har: "Ikke gi deg før hundre". Plukka den opp ei stund senere, og da slukte jeg den. Var nok en av disse bøkene som skriver seg vekk i persongallerier og detaljer de første sidene uten å vise fram spenningene, for så å løsne. Får litt William Boyd-vibber av denne, men mer avgrenset i tid enn de beste bøkene fra Boyd, slik som And Human Heart og The New Confessions.

Lurer du på åssen biologisk liv ble til, og hva det består av? Eller når det kommer til stykket, om alt liv er biologisk? Jeg lurte på det, og stolte på blørbet på omslaget med tunge folk som Brian Cox og Bill Bryson (...), som lovpriste boken.
Vel, hakesleppende var den ikke, men en fin og enkel oppfriskning fra biologitimene fra videregående. Dette er enkle beskrivelser. Det som imidlertid var interessant, var hvordan Nurse klarte å få meg til å tro på at liv egentlig er kompleksitet, og at kompleksitet er grunn nok til at liv oppstår. Det han ikke klarte å få meg til å forstå, var hvordan bevissthet oppstår ut fra kompleksitet - og da er man jo like langt.

Anbefaler denne for de som trenger en første introduksjon til biologiens forsøk på å forklare liv. For de som ønsker tyngre ting: Dette er ikke på Carlo Rovelli-nivå.

Dette er en fin samling noveller fra forfatteren bak The Sympathizer hvor alle har til felles en berøring med det å komme fra en flyktninhebakgrunn i Vietnam. Jeg kjenner litt til et vietnamesisk miljø i Stavanger, og jeg har hele tiden dette i miljøet i tankene mens jeg leser The Refugees. Noe kan jeg tro jeg kjenner meg igjen i som unikt vietnamesisk, noe er universelt, sårt, rørende og morsomt, og spesielt historien om kvinnen som opplever at mannen er i ferd med å bli dement - eller er det virkelig mannen som er den demente (...) er gripende (I Love you to Want me - tittelen etter en sang av Lobo), eller om Phuong som vender tilbake til Saigon for å møte sin far som ble igjen i Vietnam og sin halvsøster som også heter Phuong.

Ikke alle historiene er like engasjerende, men de beste er strålende novellekunst.

Dette er nok min absolutte favoritttype bøker, i samme kategori som Peter Mathiesens African Silences og Edward Gargans A River's Tale: A year on the Mekong. Det de har til felles er en kontakt med naturen som ser ut til å gi dem uendelig med tid til å skrive det de vil skrive - det haster ikke med å komme videre, selve lesingen er å være i det øyeblikket som beskrives - ingen slutt å dras mot, og det gjør svært godt.
Tematisk er de bøkene forskjellige, Gargan beskriver et års reise langs Mekong-elven, Peter Mathiessen skriver om sakte tilstedeværelse i afrikanske landskaper, Dillard skriver korte essays og historier uten større poenger enn kontakt med livet. Anbefales sterkt!

Kommer tilbake med en mer utfyllende anmeldelse, men dette var virkelig bra! Anne Castle skriver like godt som sin mer celebre eksmann, og de som syns dette er kjedelig pluttring (mange av de som har anmeldt boken her) forstår seg ikke på livet.