Jeg ser gjennom bunken av bøker jeg har lest i år, og det har blitt et godt leseår, selv om jeg enda ikke er helt i mål. Men jeg tror jeg kan si at høydepunktet kom med denne diamanten av en bok, en varm, menneskelig og god samling av essays om hvordan det er å være menneske på søken etter en forklaring i den antropocene tidsalder. Jeg elsker essays, og jeg liker filosofering, og John Green gir meg mye av begge. Noen vil hevde at dette er hobbyfilosofi, og at det er for enkelt, men det meste av dyp filosofi er ikke annet enn enkle innsikter forklart i et språk som søker én ting: Nøyaktighet. Det bidrar til en opplevelse av dybde, og stenger murer for det enkle. Dette er den boken jeg trenger, og jeg tror det er mange andre som gjør det også, en liten flik av håp og optimisme i en verden som er vanskelig å forholde seg til. Jeg får litt den samme opplevelsen som når jeg leser Matt Haig og Anthony Doerr, varme, menneskekjære forfattere som ikke vil gjøre ting for vanskelig for leseren, samtidig som de vil at du skal sitte igjen med noe.
Green gir gjennom en rekke korte og litt lengre essays beskrivelser av mange ting som berører mennesket i antropocenen som han gir karakter. Så beveger han seg videre til neste ting, og jeg har det fint mens jeg leser det. Det er til meg, og det er akkurat det jeg vil. Årets høydepunkt blant mange godbiter. Så langt.