Det kan godt være at jeg ikke er målgruppen i Sally Rooneys lesekrets, men etter å ha lest Conversations with Friends og Normal People, bøker jeg likte, tror jeg dette ble èn bok for mye med Sally Rooney. Conversations with Friends var hennes første bok, og dermed den friskeste. Man skal heller ikke se vekk fra betydningen av identifikasjonspunkter, og mens Normal People mer kjentes ut som beskrivelsen av en ungdom jeg aldri opplevde (mangel på faktisk ungdomsromantikk), hadde Conversations personer jeg kunne relatere til.
Beautiful world, derimot, opplevdes stort sett bare som trist, en bok som er skrevet på ren vilje, med et persongalleri jeg trodde ville engasjere meg, og som jeg kanskje kjente meg igjen i. Men nei,stilmessig svinger det alt for mye, måten skildringene fremstår, er slik jeg ville skrevet ting på dager jeg ikke er inspirert, hvor setningene ikke kommer flyvende, og avsnittene sammentvungne.
Men det er kanskje slik det er å være i trettiåra og ikke ha landet, landet personer eller landet tilknytninger. Hvis det er slik det er å være Millennial er det langt fra der jeg er, og det virker som den tristeste generasjonen mulig. Kanskje er det derfor folk liker denne boken, men for meg blir det håpløst selvopptatt og .... kan man si knotete? Jeg håper Sally Rooney opplever en epifani før neste skriveprosjekt, for hvis dette er utviklingen i hennes forfatterskap, er jeg usikker på om jeg gidder lese neste bok.