Ja, hva skal man kalle dette? En magisk-realistisk autobiografi, en oppvekstroman, en fantasi eller en fabel? Jeg liker å lese en del av disse kategoriene, andre er ganske fremmede for meg. Spesielt fabler får det til å flimre i meg, jeg får ikke helt taket på de, og opplever de på samme måte som når jeg drømmer der historien ikke henger sammen, og jeg beveger meg på grensen til galskap. Samtidig elsker jeg oppveksthistorier, biografier som beveger seg i grensen mellom fakta og fiksjon, og magisk realisme er ikke til å kimse av.

Først og fremst er dette en roman med en reise inn i et barnesinn, og inn i hukommelsen. Hva husker vi, og hva er fantasifostre? Hvilken verden levde vi i, og hvor grensene mellom fablingen og forvirkeligheten.

Jeg har aldri lest Neil Gaiman før, har lenge tenkt at jeg må, og denne boken sto først på listen fordi den har en fabel...aktig tittel. Det var virkelig verd ventingen, og nå er jeg klar for mer.