Det er ikke gøy å slakte en bok som alle andre elsker. Derfor skal jeg ikke gjøre det. Men på tross at relativt gode venner og unge, mannlige assistenter på Norli anbefaler boken på det varmeste, klarer jeg ikke falle i staver av begeistring over denne pingvin-turen.
Ja, det er en koselig historie, det er hjertevarmende, og litt utenom det vanlige. Men det å følge historien til Tom Michell (uten t) fra det øyeblikket han finner én levende pingvin blant mange hundre ofre etter oljeutslipp i Punta del Este i Uruguay, til lille, vennlige og gode Juan Salvado drar inn til pingvinenes evige hekkeområder en god tid senere, er først og fremst koselig, og ikke så mye mer.
Det er en dyrevennhistorie, en reiseskildring og en politisk historie. Men som politisk historie er det bare en smakebit på enorme ting som skjedde i Argentina på 1970-tallet, som reiseskildring blir jeg løftet høyt bare når Tom drar på motorsykkeltur til Peninsual Valdes for å finne et hjem for Juan Salvado, et løft som gir meg enormt lyst til å reise dit, litt mindre høyt når vi reiser med Tom til Boliva og Paraguay, og innblikket i Buenos Aires er vel som å kikke ut på et landskap gjennom et bilvindu fullt av dogg.
Litterært er dette som om jeg selge bloggen min som bok gjennom Kagge forlag. Det er en reisende som har opplevd ting som skriver, ikke en forfatter som har en historie å fortelle. Språket tar av i snirkler og snorkler, og Michell havner i samme felle som de fleste som egentlig ikke er forfattere men som liker å skrive: Det blir for mange blomstrende adjektiver og finurlige bisetninger som kan se ut til å være litteratur, men som i praksis er rusen til en som endelig klarer å sette sammen en serie setninger.
Er dette likevel slakt? Nei nei nei. Det ér en koselig bok, den er verd å lese, men det fins bedre, langt bedre, bøker innen denne sjangeren og innen alle sjangre til at denne fortjener flere stjerner kastet etter seg enn tre. OK, kosen er verd fire.