User Profile

Kjøpte denne som en del av Farao Cigarers Nestor Burma-samler (bind 1-4).

Nestor Burma er Frankrikes svar på Phillip Marlowe - dog med mer selvironi og humor. Burma er en hardkokt detektiv med en ubestemmelig alder. I alle fall i Tardis utgave, jeg har ikke lest bøkene av Leo Malet.

Denne historien er satt til 1940-41, etter Frankrikes forsmedelige nederlag mot den tyske krigsmakten. Burma, som sitter som krigsfange i Stalag X-B, blir fascinert av en annen fransk fange med økenavnet Boblen - en mann uten hukommelse, men som åpenbart har vært utsatt for noe mystisk. Boblen dør av en infeksjon, men på dødsleiet gjenkjenner han Burma som detektiv og forteller han at ham må advare Helene i Rue de la Gare 120. Som en av de heldige blir Burma senere dimittert fra fangeleiren, og settes på toget til Frankrike og Paris. På et stopp i Lyon møter Burma tilfeldigvis en tidligere kollega, som kun rekker å si ordene "Rue de la Gare 120" før tre dødelige skudd faller. Burma blir kastet av toget og ser sin kollega dø foran øynene sine.

Historien i seg selv er som mye annen krim fra denne perioden. Tilfeldigheter spiller en langt større rolle enn faktisk detektivarbeid, saken løses like mye av at helten roter seg inn i den ene situasjonen etter den andre, uten mye mål og mening.

Men som tegneserie er det utmerket. Tardi har åpenbart brukt mye tid på å få det okkuperte Lyon og Paris til å fremstå riktig, tidskoloritten føles (i alle fall for meg) veldig rett. Tardi har en veldig fin balanse mellom de detaljerte bakgrunnene, bygninger, biler og tog i en realistisk strek, og den slentrende, nærmest kariakturmessige fremstillingen av personer. Her er det lange neser, store ører, tynne halser, veike haker. Helten selv er omtrent like anonym som Tintin, et blekt ansikt uten andre kjennetegn enn to små prikker som øyne, pipen hans er som regel mer detaljert enn resten av ansiktet. Det burde egentlig ikke fungere, men det gjør det.

Om du er ute etter bare ett tegneseriealbum om Nestor Burma av Jacques Tardi, så er nok dette det beste av dem.

PS: Noe som er litt påfallende med moderne øyne er hvor lite oppmerksomhet tyskerne gis i denne historien. Med krigen og Vichy-Frankrike som bakteppe, så er det mye rasjonering, mørklegging, bombetokt, et stadig behov for passersedler, portforbud og svartebørs. Men forbausende lite om okkupasjonsmakten. Forklaringen ligger i at "120, Rue de la Gare" ble utgitt i 1943. Av naturlige årsaker så ville nok ikke mer direkte kritikk av tyskerne gått igjennom sensuren. Det hadde nok heller ikke vært spesielt sunt for Leo Malets videre karriere som forfatter.

Sammenlignet med de middelmådige forsøkene til Broca og Cauvin, så kommer Tome & Janry med en skikkelig vitamininnsprøytning. Fra første side i Virus! så er det åpenbart at det er dette serien trenger.

Det er ikke mye mer som trengs å si om selve historiene, de er godt kjente fra før. I motsetning til Broca og Cauvin, fikk T&J frie tøyler til å bruke og utforske gamle karakterer igjen, noe de utnytter til det fulle. Feks en rehabilitert John Helena - tidligere kjent som Murenen - spiller en nøkkelrolle i Virus!.

Om det er noe som trekker ned, så er det at Outland Forlag ikke hadde budsjett til å justerer fargene i denne utgivelsen. Spesielt Virus! har noen sekvenser i starten som er alt for mørke. Forordene har også en temmelig amatørmessig typografi og utforming.

Det er temmelig åpenbart hvorfor det tok så mange år før disse albumene kom på norsk. Broca er rett og slett ikke en god nok tegner til å skjule at historiene er ganske tynne. Broca er dyktig på bakgrunner og arkitektur, men figurene blir for svake og usjarmerende og han tilfører dem ikke noe særpreg.

Det er en del mindre sekvenser som minner om Franquin, men de er alt for få.

Outland Forlag kunne uansett kostet på seg å fargelagt flere av sidene på nytt, det virker også her som de har fått skannede utgaver av originalene, og ikke justert noe som helst unntatt teksten.