Reviews and Comments

Tror dette blir tredje gangen gjennom.

Det var visst tid for runde to her.

Altså, jeg har alltid syntes edderkopper er skikkelig kule, men skulle du ha sett, Adrian Tchaikovsky klarte å gjøre meg enda gladere i dem.

En nydelig fortelling om menneskeheten, på godt og vondt.

Koste meg. Godt etablert magisystem, akkurat som alle andre sier om Sanderson. Likte figurene godt, og er nysgjerrig på serien videre, og så får vi bare se når/om jeg treffer et metningspunkt for halvskjulte messiaser.

Når jeg tenker meg om, tror jeg at noe av det som gjorde beskrivelsene av magien så lett for meg å henge med på, var at de fleste kreftene vi ser bli brukt er ganske klassiske videospillkrefter, så når vi ser allomantikere bruke forskjellige metaller, kjenner jeg meg igjen fra ganger jeg har vært i flytsonen i spill med liknende krefter – og dermed føles det som at jeg i større grad enn vanlig er en del av historien.

Løs tanke i én helsetning.

Men ja, likte boka.

Ikke en dum bok, altså, men hovedpersonen er det ganske ofte. Plukket denne opp litt på slump på bliblioteket fordi jeg ikke visste hva jeg ville lese, og jeg er glad akkurat dette bokomslaget pirret nysgjerrigheten min.

Et spennende innblikk i livet og politikken i en kolonistat, om opprørere, om menneskeverd, om magi, og ikke minst om likekjønna kjærlighet (ikke spicy, men jeg ventet på en måte på at boka skulle bli det når som helst).

Jeg vet ikke, jeg. Det var ett eller annet jeg bare ikke likte med boka, men klarer ikke helt sette fingeren på hva. Kanskje var det de unaturlige innskutte tankene i kapitlene om Glokta, kanskje var det feelen av en førstebok. Vanskelig å si, men til syvende og sist føltes det ikke som at det skjedde noe særlig i boka, alt var opptakt.

Samantha Shannon vever et nydelig teppe av tråder vi kjenner igjen fra vår kulturelle forståelse av konsepter som "Vesten" og "Østen", og forteller en vakker og majestetisk historie om kjærlighet, ære, politikk og ikke minst drager.

Jeg vil ikke si mer, jeg vil at du selv skal finne ut hva boka handler om, og at du forteller meg i etterkant hvilke segmenter som fikk deg til å gråte.

Fin og lettlest. Hele boka gir meg en følelse av ensomhet i forskjellige klær, og det er første gang på lenge at jeg kjenner på følelser mens jeg leser, i hvert fall på denne måten. Så selv om disse følelsene kanskje ikke er gode, vil jeg si at boka er det for å vekke slikt i leseren.

Men jeg irriterer meg grønn over at Martinčič konsekvent bruker «da» i presenssetninger.

Det tok meg to måneder, men jeg kom meg gjennom. Originalen og Children var høydepunktene, og Messiah trekker scoren litt ned.

Disse bøkene kommer til å leve i hjernen min i mange år, og blir sannsynligvis lest igjen senere, når jeg har latt dem synke inn og jeg har fått lest God Emperor of Dune.

Men først skal jeg ta en liten ferie fra Arrakis og utforske nye verdener.

CHILDREN OF DUNE (1976): Nå snakker vi. Children of Dune tar med seg med seg erfaringene og hendelsene fra Dune Messiah og følger originalens spor. En meditativ og spennende fundering over makt, religion og skjebne. Jeg var redd for at Leto og Ghanima skulle bli for komplekse figurer, med generasjonsminner fra utallige mannsaldre, men menneskeligheten i dem var tydelig og relaterbar fra start til slutt.

Det er forfriskende når en bok tar seg tid til å tenke i stedet for å basere seg på kontinuerlig handling. Som i den første boka i serien, får leseren føle ørkenens størrelse og tilsynelatende håpløshet, og tiden boka tar seg kjennes naturlig og besnærende.

Det er verd å kjede seg gjennom Dune Messiah for å oppleve Children of Dune.

DUNE MESSIAH (1969): Denne var vanskelig. Jeg er usikker på om det er fordi hjernen min ikke har vært i en leseperiode, eller om hjernen min ikke har vært i en leseperiode fordi boka var vanskelig. Kjenner jeg er nødt til å lese denne igjen, men ikke med én gang.

Førsteinntrykket er at boka ikke var så funderende, politisk og religiøs(?) som jeg hadde inntrykk av/hadde håpet på, men samtidig var dette en bok jeg føler jeg gikk glipp av mye i under lesing (ref. «nødt til å lese igjen»).

Men jeg tror hovedproblemet mitt med boka var at det ikke var like mye fokus på Arrakis’ økologi.

DUNE (1965): Svarte, for en bok. Mye mer lettlest enn fryktet, tross Herberts psilocybin-kaninhull. Gjennomført, slagkraftig. Akkurat annerledes nok til at Villeneuve-filmene fungerte godt på egne ben, lik nok til å kjenne seg igjen i historien og ha en kontekst å lese ut ifra. En bok som anbefales å lese i noen få, lange lesestrekk, ikke nødvendigvis noe du plukker opp når du har et par minutter til overs.

Hvis det viser seg at jeg er to bøker unna å nå målet mitt i år, er denne trilogien i ett bind grunnen.