Lærar i norsk og historie. Datanerd. (Foto: Erik Skybak)
(Reviews in Norwegian)
This link opens in a pop-up window
40% complete! Rudi has read 12 of 30 books.
For eit verk! Eg har sett filmen, så eg hugsa delar av krimplottet, men sjølve krimmen er berre ein liten del av boka. Du blir kasta inn i eit munkekloster i mellomalderen, med dei intrigar og teologiske kranglar som foregår der. Dette er ei vanskeleg verd å ha kontroll på, men boka klarer fint å manøvrere lesaren gjennom den eine konflikten etter den andre. Og ikkje minst er det ei hylling av bokverda i seg sjølv.
Fin, lita bok som det er lett å plassere i bås Da vi var yngre. Jeg synes karakterene og situasjonene i boka er spennende nok til at den kunne vært lenger, men det er noe takknemlig med ei såpass lita og lukka historie. Særlig foreldrene og deres historie kunne jeg tenkt meg å lese mer om. Språket er også et av høydepunktene.
Dinas bok følgjer Dina, ei kvinne på midten av 1800-talet som er noko annleis sett saman enn andre, noko som gjer at ho kan gå på tvers av det ein ventar frå kvinner som ho - på godt og vondt. Det var herleg å kaste seg inn i Noreg på 1800-talet, og kjekt å følgje ein ufortsigbar "helt". Hadde ein framleis hatt særemne, hadde et utfordra ein elev til å sjå på Dina opp mot Isak Sellanrå frå Markens Grøde. Eg gler meg til å lese meir frå Wassmo.
Romanen utspiller seg i årene da Kurt Cobain forviste hårete åttitallsrockere ut av stjernehimmelen. I …
Denne romanen handlar om oppveksten i ei lita bygd på sørvestlandet ca. 80-90-talet, det vil seie like før mi tid. Det er ein debutroman på eit mindre forlag, og eg tenkte fleire gonger at dette ville nok neppe ha overlevd hos eit større forlagshus. Men eg er glad ho kom ut, for ho skildrar ei tid som eg kjenner att, men som elles kanskje ikkje ville vore representert i litteraturen.
Eg kjøpte denne som ein kuriositet då da han dukka opp i ein bruktbutikk. Eg har vekse opp med årlege påskeferiar på Knaben, så det var spanande at nokon hadde laga dikt om staden. Samlinga er tredelt, de første del er "Knaben-balladen" som tek utgangspunkt i at gruvene blei lagt ned. Boka (og Arnljot Eggen) er tydeleg på venstresida, og det er ein klar sympati for arbeidarane i kampen mot storkapitalen (og staten). Men for min del var også interessant å høyre om korleis dette var ein konflikt den gong då, eg hugsar det berre som hyttegrend. Dikta i første del er eigentleg ikkje så spanande, dei er moderne i form, men ikkje i innhald. Det kunne like godt ha vore ein rekke kronikkar.
Andre del har same tematikk, men er ikkje knytt til Knaben spesifikt. Diktet om orda "arbeidstakar" og "arbeidsgivar" var finnurleg, og det er godt å sjå …
Eg kjøpte denne som ein kuriositet då da han dukka opp i ein bruktbutikk. Eg har vekse opp med årlege påskeferiar på Knaben, så det var spanande at nokon hadde laga dikt om staden. Samlinga er tredelt, de første del er "Knaben-balladen" som tek utgangspunkt i at gruvene blei lagt ned. Boka (og Arnljot Eggen) er tydeleg på venstresida, og det er ein klar sympati for arbeidarane i kampen mot storkapitalen (og staten). Men for min del var også interessant å høyre om korleis dette var ein konflikt den gong då, eg hugsar det berre som hyttegrend. Dikta i første del er eigentleg ikkje så spanande, dei er moderne i form, men ikkje i innhald. Det kunne like godt ha vore ein rekke kronikkar.
Andre del har same tematikk, men er ikkje knytt til Knaben spesifikt. Diktet om orda "arbeidstakar" og "arbeidsgivar" var finnurleg, og det er godt å sjå at kritikken til desse omgrepa er gammal.
Siste del er dikt med meir tradisjonell form, men framleis stort sett same tema. Det siste diktet, "Kva så", likte eg nok best. Han skriv politiske dikt, men kva så? Jo, ein bør engasjere seg: "Dei som spelar makteslause / spelar makta til dei få."
Eg trur ikkje eg vile anbefale denne til andre enn dei som er nysgjerrige på Knaben-kopling.
Botanikeren Hanna Resvoll-Holmsen (1873-1943) blir omtalt som Norges første miljøverner. Hun var en foregangskvinne på …
Fin fotobok som tar for seg bilder tatt av en vitenskapskvinne som en del av hennes arbeide - men som også står godt på egne ben. Boka har et kort forord som tar for seg hvem Hanna Resvoll-Holmsen var og bakgrunnen for bildene. Jeg elsker bibliotek og arkiv, og jeg liker veldig godt de som graver i slikt for å vise frem perlene som finnes.
En tegneserieroman jeg leste uten noe forkunnskap. Jeg kjente raskt igjen illustrasjonene fra New Yorker-tegneserier, men jeg hadde ikke noe forhold til forfatteren. Selve plottet er ikke nødvendigvis så interessant - ung mann med en slags personlig krise. Men jeg liker veldig godt hvordan boka får frem følelsen av å komme i kontakt med andre - å ha mer enn bare høflighetsfraser og småprat.
Revolution: The Quest for Game Development Greatness charts the journey of celebrated adventure game developer …
Eg såg ei gong nokon seie at Kickstarter er som TV-shop for milenials. Eg endte i alle fall opp med å støtte denne boka, sjølv om eg ikkje har eit særleg sterkt forhold til Broken sword-serien. Eg har spelt minst to av spela, så har eg vel prøvd nokre av dei tidlega spela til Revolution Software også. Men dette er vel helst ei bok for fansen. Men: eg liker godt å lese om spelutvikling, og det var interessant å lese om problema (og suksessane) dei møtte undervegs som britiske "point and click adventure"-skaparar. Og denne boka er litt uvanleg, sidan ho knapt går inn på sjølve historiene i dei svært historie-baserte spela. Det er omtrent berre tekniske utfordringar (og praktiske/økonomiske problem).
Eg trur ikkje eg vil råde andre enn spesielt interesserte i å lese denne boka, men eg trur ikkje det er stor fare for at ein går i gang …
Eg såg ei gong nokon seie at Kickstarter er som TV-shop for milenials. Eg endte i alle fall opp med å støtte denne boka, sjølv om eg ikkje har eit særleg sterkt forhold til Broken sword-serien. Eg har spelt minst to av spela, så har eg vel prøvd nokre av dei tidlega spela til Revolution Software også. Men dette er vel helst ei bok for fansen. Men: eg liker godt å lese om spelutvikling, og det var interessant å lese om problema (og suksessane) dei møtte undervegs som britiske "point and click adventure"-skaparar. Og denne boka er litt uvanleg, sidan ho knapt går inn på sjølve historiene i dei svært historie-baserte spela. Det er omtrent berre tekniske utfordringar (og praktiske/økonomiske problem).
Eg trur ikkje eg vil råde andre enn spesielt interesserte i å lese denne boka, men eg trur ikkje det er stor fare for at ein går i gang med ho utan å vere det.
Sabotør-serien minnar meg om europeiske teikneseriar som Asterix og Obelix og Blåjakkene. Ein tydeleg visuell stil med mange detaljar, ei blanding av seriøst plott og morosame stikk undervegs og ei historisk forankring. Det kan godt vere at me har meir av dette i Noreg, men eg har ikkje lese det i så fall. Og det seier vel noko om at me har begynt å få andre verdskrig litt på avstand. Denne boka tek utgangspunkt i ei historie eg kjenner til frå før, og det gjer at ho kanskje blir enda meir interessant - det blir som ein leik over noko kjent, og eg er ikkje redd for å bli "lurt" av teikneserieformatet. Eg liker også godt at det er kommentarar bak i boka der forfattaren fortel om friheitar han har tatt seg.
Egalia's Daughters (original title: Egalias døtre) is a novel by Gerd Brantenberg that was first …
Denne har dukka opp i radaren min ein del opp gjennom åra, men no var tida endeleg inne for å lese ho. Kort sagt: Det er ei bok som viser ei alternativ verkelegheit der kvinnerolla og mannsrolla er bytt om. Det er ei herleg leik med språket, og med å snu idear (og uttrykk) på hovudet, får ho tydeleg og grundig vist kor mannsprega samfunnet er. Boka er på eit vis absurd, men det inneber av verda med lev i også er absurd. (Det vil seie: noko har enda seg sidan boka kom ut, men mange av poenga held seg framleis godt.)
Med andre ord: poenget med boka går rett heim og gjer ho til interessant lesnad. Men det er ikkje ei særleg gøy bok. Handlinga kunne med fordel vore meir spissa, karakterane meir interessante og verda meir engasjerande. Men eg vil tru det er vanskeleg å få til satire …
Denne har dukka opp i radaren min ein del opp gjennom åra, men no var tida endeleg inne for å lese ho. Kort sagt: Det er ei bok som viser ei alternativ verkelegheit der kvinnerolla og mannsrolla er bytt om. Det er ei herleg leik med språket, og med å snu idear (og uttrykk) på hovudet, får ho tydeleg og grundig vist kor mannsprega samfunnet er. Boka er på eit vis absurd, men det inneber av verda med lev i også er absurd. (Det vil seie: noko har enda seg sidan boka kom ut, men mange av poenga held seg framleis godt.)
Med andre ord: poenget med boka går rett heim og gjer ho til interessant lesnad. Men det er ikkje ei særleg gøy bok. Handlinga kunne med fordel vore meir spissa, karakterane meir interessante og verda meir engasjerande. Men eg vil tru det er vanskeleg å få til satire som fungerer godt samtidig som du får til ei historie som fengar.
Travels with Charley: In Search of America is a 1962 travelogue written by American author …
Eg får ikkje nok av Steinbeck. Dette er første sakprosa-boka eg har lese av han, og det er ein slags ferdaminne over ei reise rundt i USA rundt 1960 (like før han vinn nobelprisen). I klassisk amerikanarstil så reiser han rundt i ein stor bil som han kan overnatte i. Han har med seg jaktutstyr og hunden sin Charlie, men han har ikkje tankar om å gå på jakt. Det er berre så han har ei forklaring om nokon spør kva han driv med på avsides stader.
Steinbeck skildrar eit splitta folk, men prøver å sjå kva dei har til saman. Han peiker på (og punkterer) stereotypar på vegen, og han er best når han fortel historiar eller fortel om samtalar han har hatt med dei han møter på vegen. Siste del av boka er den mest intense, då havnar han i rasekonflikten i sørstatane og prøver å forstå kor …
Eg får ikkje nok av Steinbeck. Dette er første sakprosa-boka eg har lese av han, og det er ein slags ferdaminne over ei reise rundt i USA rundt 1960 (like før han vinn nobelprisen). I klassisk amerikanarstil så reiser han rundt i ein stor bil som han kan overnatte i. Han har med seg jaktutstyr og hunden sin Charlie, men han har ikkje tankar om å gå på jakt. Det er berre så han har ei forklaring om nokon spør kva han driv med på avsides stader.
Steinbeck skildrar eit splitta folk, men prøver å sjå kva dei har til saman. Han peiker på (og punkterer) stereotypar på vegen, og han er best når han fortel historiar eller fortel om samtalar han har hatt med dei han møter på vegen. Siste del av boka er den mest intense, då havnar han i rasekonflikten i sørstatane og prøver å forstå kor den intense rasismen kjem frå. Ein kan sjå kor vanskeleg det er for Steinbeck å forstå at hans "landsmenn" kan mobilisere seg så for hat. Eg skulle eigentleg ønskje at heile boka var eit slags oppgjer med dåtida si rasisme.
Det er deler av boka der eg mister litt interessa, kanskje særleg når han faktisk skildrer reisa si. Men det er berre mellometappar mellom fine refleksjonar og gode historiar. Eg får lyst til å lese opp att Øst for Eden og Vredens druer.
Over fjorden går han. Over fjorden utan å nøle. Over fjorden som så mange gongar …
Då eg fekk beskjed om at mi farmor låg på sjukehuset, og at ho truleg ikkje hadde lenge att, så kasta eg meg på bussen sørover etter jobb for å vere litt med ho på sjukehuset. I hurlumheiet så plukka eg med meg ei av bøkene eg fekk til jul, utan å tenke vidare over det. Så brukte et bussturen ned langs vestlandskysten på å lese nettopp denne boka - om ein som på sin siste dag tenker att på livet han har levd. Det var eit sterkt møte med ei sterk bok, men mest av alt ei hyllest av livet med sine bunnar og sine toppar. Eg likte veldig godt å vere med på Nils Vik si siste reise.
Ivor vokser opp for raskt og savner det han aldri har hatt. Med seg har …
Ei bok satt til et uheldig ungdomsmiljø i Oslo i ca. nåtida. Boka består av mange, korte sekvenser som virker å være stort sett kronologiske. Vi følger 3-4 ungdom i Oslo-området som har havna på skråplanet og som alle sliter med sitt. Jeg tror formatet gjør at denne boka er veldig lett å komme inn i, og derfor kan den f.eks. egne seg godt i skoleverket.
Språkbruken har fått en del oppmerksomhet, og det er fornøyelig å lese, uten at jeg kan si noe om hvor godt det treffer de faktiske multietnolektene i Oslo i dag. I likhet med Tante Ulrikkes vei er det en ordliste bakerst i boka som gjør det noe lettere å henge med. Karakterene i boka reflekterer flere ganger over språket sitt (og andres), som gjør at det er mer enn en gimmick.
Jeg likte boka, men alle de korte sekvensene gjorde egentlig mest at jeg …
Ei bok satt til et uheldig ungdomsmiljø i Oslo i ca. nåtida. Boka består av mange, korte sekvenser som virker å være stort sett kronologiske. Vi følger 3-4 ungdom i Oslo-området som har havna på skråplanet og som alle sliter med sitt. Jeg tror formatet gjør at denne boka er veldig lett å komme inn i, og derfor kan den f.eks. egne seg godt i skoleverket.
Språkbruken har fått en del oppmerksomhet, og det er fornøyelig å lese, uten at jeg kan si noe om hvor godt det treffer de faktiske multietnolektene i Oslo i dag. I likhet med Tante Ulrikkes vei er det en ordliste bakerst i boka som gjør det noe lettere å henge med. Karakterene i boka reflekterer flere ganger over språket sitt (og andres), som gjør at det er mer enn en gimmick.
Jeg likte boka, men alle de korte sekvensene gjorde egentlig mest at jeg savna utbrodering. Livet til disse guttene kunne vært en større roman, og det føles av og til som om en leser utdrag fra et større verk. Jeg gleder meg uansett til å se hva mer Lovrenski har å by på.
En science-fiction historie satt til nær fremtid og fjern fortid.
Jeg snubla over en omtale av denne på Nye Nova. Det er en selvpublisert, norsk science fiction-historie fra nærtraktene her, og jeg tenkte det hadde vært interessant å prøve seg på den. Og boka var helt grei den. Man følger litt ulike historier: et arkeologisk gjennombrudd på jorda, et vitenskapelig forsøk knyttet til et romfartøy funnet på mars og en siviliasjon på en annen planet. Disse blir etterhvert flettet inn i hverandre, og boka legger opp til at det er møtet mellom disse ulike delen som er spenningshøydepunktet. Men så veldig spennende ble det ikke, men tanken er vel at det skal komme en oppfølger som utforsker dette.
Jeg begir meg ikke så ofte ut på selvpubliserte verk, men denne boka er ganske gjennomført. Språket er ikke verre enn det man finner hos de store forlagene, og utforminga er også gjennomført. Selve historien kunne nok vært skjerpet inn litt, kanskje …
Jeg snubla over en omtale av denne på Nye Nova. Det er en selvpublisert, norsk science fiction-historie fra nærtraktene her, og jeg tenkte det hadde vært interessant å prøve seg på den. Og boka var helt grei den. Man følger litt ulike historier: et arkeologisk gjennombrudd på jorda, et vitenskapelig forsøk knyttet til et romfartøy funnet på mars og en siviliasjon på en annen planet. Disse blir etterhvert flettet inn i hverandre, og boka legger opp til at det er møtet mellom disse ulike delen som er spenningshøydepunktet. Men så veldig spennende ble det ikke, men tanken er vel at det skal komme en oppfølger som utforsker dette.
Jeg begir meg ikke så ofte ut på selvpubliserte verk, men denne boka er ganske gjennomført. Språket er ikke verre enn det man finner hos de store forlagene, og utforminga er også gjennomført. Selve historien kunne nok vært skjerpet inn litt, kanskje litt mindre informasjon underveis hadde gjort boka mer spennende? Jeg hadde også likt om den brukte litt mer tid på etiske problemer o.l., siden det er mye som går veldig raskt i svingene her.
Jeg håper uansett at andre blir inspirert og at vi får mer norsk science fiction.
Jeg vet ikke om dette gjelder som ei bok, men jeg har nå tanker om den likevel. Det virker som å være en del av en serie med bøker om ulike årstall. Boka sikter seg inn på nostalgifølelsen, og den treffer jo temmelig godt. Det vil si, jeg fikk den fordi jeg ble født det året, så de konkrete hendelsene husker jeg jo lite om. Men det er jo kjekt å se gamle is-kart og lese om hva som var populært.
Det er jo en slags gavebok som stort sett inneholder bilder. Men den er gjennomført, og er en bedre innpakket nostalgibombe enn de man gjerne finner på nett. Og om man ikke har særlig bøker fra før og må sette denne i ei hylle, så har man kanskje startet ei bokhylle?
Men når det gjelder utforsiking av 1989 så vil jeg heller anbefale Trond Grams bok "1989" fra 2019.
